Det som først skulle bli en reportasje om buldremulighetene ute på øyene i Flatanger – ble til en øvelse i å kjenne sine egne begrensninger og viktigheten av å ta været på alvor.
Flatanger er viden kjent for tauklatring i verdensklasse. De siste årene har mange også begynt å få øynene opp for buldremulighetene som finnes i kommunen.
Buldring i verdensklasse
Enkelte profesjonelle klatrere påstår også at buldringen i Flatanger er blant den beste i Norge og et nydelig reisemål for både norske og utenlandske klatrere. Enkelt forklart er buldring klatring på store steiner – eller «boulders». Folk har klatret på «boulders» i uminnelige tider.
Klokken så vidt bikket 08.00. Bilen er fullastet med både buldrematter, SUP, klatresko og nødvendig proviant for en dag ute på Kvaløya like utenfor Kvaløysæter i Flatanger. Denne dagen skal brukes til å utforske buldremulighetene ute i den flotte skjærgården. Planen er å ta buldremattene på ryggen sammen med det andre utstyret, pumpe luft i SUP-brettene (Stand up paddle) og gyve løs fra Holmen camping og ut til Kvaløya. En padletur på noen hundre meter. I våre øyne en fullstendig overkommelig tur.
Snikende vind
Med meg på turen har jeg Lenart Lipovšek – en kamerat jeg har blitt kjent med gjennom klatringen. Været er upåklagelig. Solen skinner fra tilnærmet skyfri himmel, og forholdene ligger til rette for en flott dag da vi kommer til Kvaløysæter og startpunktet for turen. Vi pumper luft i SUP-brettene og gjør oss klar for å padle over. Det har begynt å blåse litt mer da vi er ferdige med oppakningen, men vi tenker ikke mer over det. Lenart padler først ut. Forholdene er gode og etter hvert kommer jeg etter. Etter noen minutter har vinden tatt seg opp og skaper noe urolig sjø mens vi sakte, men sikkert beveger oss mot Kvaløya.
Ungdommelig optimisme
Bølgene vinden skaper ville ikke ha bekymret meg noe nevneverdig hadde jeg sittet i en kajakk eller en båt, men når du står på en SUP gir selv den minste bevegelse i vannet utslag på stabiliteten til brettet. En god dose skepsis kaster nå mørke skygger over den ungdommelige optimismen og pågangsmotet vi hadde i starten. Jeg merker kjapt at det er på tide å snu. En ting er å komme seg over til Kvaløya, men hvis vinden fortsetter på denne måten vil det bli vanskelig å komme seg hjem, tenker jeg.
Etter en veldig kort evakuering sammen med Lenart snur vi padlebrettene og drar tilbake til fastlandet med uforrettet sak. Da vi kommer på land har vinden tatt seg opp, og bølgene er nå betraktelig vanskeligere å forsere med brettene, og både jeg og Lenart er enige i at det var rett avgjørelse å snu.
Flere mulige ruter
Målet for dagen var å buldre, og vi akter ikke å avslutte dagen uten å ha fått testet armstyrken. På nettstedet 27 Crags og buldring.flatangeradventure.no/ er det laget klatreførere og satt opp flere ruter i forskjellig vanskelighetsgrad. Både for de mer erfarne og for de som ønsker å teste ut hva buldring er.
– Vi kan prøve oss på et felt like ved Glasøyfjellet, foreslår Lenart.
Vi kaster oss i bilen og kjører mot Glasøyfjellet. Etter en kort kjøretur parkerer vi bilen på anvist parkerings plass. Her er det viktig å følge det som står på klatreførerne når det kommer til adkomst og parkering. Vi følger stien opp mot fjellet og kommer til en stor stein med flere forskjellige ruter i ulike vanskelig hets grader. Klatreskoene kommer på, buldremattene legges fram og Lenart tar fatt på den første ruten.
Gradering
For buldring finnes det flere graderingsystemer. I Norge er det vanlig å benytte seg av standarden som er utviklet for klatringen i Fontainebleau. Disse gradene ligner til forveksling det franske systemet for rutegrader (et tall og bokstavene a, b og c). For lettere å skille disse systemene skrives normalt gradene for buldring med store bokstaver. Et buldreproblem gradert for eksempel 7C innebærer betydelig hardere bevegelser enn en rute gradert 7c.
Det hardest graderte buldreproblemet som er klatret per 2019 ble klatret av den finske klatreren Nalle Hukkataivals – Burden of Dreams fra 2012. Den er foreslått en grad 9A. Det finnes et fåtall problemer i verden gradert 8C+. Ruten vi forsøker oss på nå har en grad på rundt 4.
Pusten går jevnt, armene beveger seg oppover steinen, og beina følger etter. Halvveis mister hendene taket, og Lenart havner i bakken. Hendene går ned i kalkposen, og han prøver på nytt. Han studerer hver en kant på den store steinblokken for å se hvor han skal plassere hender og bein på det neste forsøket. Og denne gangen går det. Han puster lettet ut når han når toppen.
Høyt
– Det er jo faktisk veldig høyt. Jeg er glad jeg ikke så ned, sier han og ler før han klatrer ned for å prøve en ny rute på den samme steinblokken.
Buldring er en leken form for trening. Du klatrer mye kortere enn du gjør med tau, men det er desto mer fokus på hver bevegelse. Dette gjør at du forbedrer teknikken raskt. Du tar i hardere og du bruker hele kroppen. Kjernemuskulaturen får seg en god økt, og buldring har elementer av sprint og akrobatikk. I dag er buldring kanskje en av de mest populære, og den desidert mest sosiale måten å klatre på.
Etter halvannen times klatring er både armene og kroppen generelt helt utkjørt, og vi blir enige om å vende nesene hjemover. Selv om turen ikke ble helt som vi hadde tenkt, fikk vi likevel utnyttet dagen til det fulle.
Jeg personlig sitter i alle fall igjen med en viktig lærdom. Selv om det er en velbrukt klisje, kan jeg etter denne turen skrive under på at det aldri er for sent å snu. Været skal man ikke ta for gitt, og det kan snu på et øyeblikk.
Artikkelen er hentet fra destinasjonsmagasinet Namdalen 24/7.
